UTDRAG FRA "PARADISET FARVEL!"

   
   - fra manuskriftet om den siste delen av mitt sydhavsliv.

- Det ser bra ut, Emma! Jeg lente meg over mot henne for å bli hørt over duren fra utenbordsmotoren, - dette skal gå bra, vi er heldige nå! Emma tittet usikkert opp på meg, jeg kunne se at hun var redd. - Se forut, det bryter jo nesten ikke i der inne, dette er bare barnematen! Jeg nikket forover og smilte oppmuntrende. Det krampeaktige taket runt overarmen min slappet litt av. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten selv. Vi hadde ankommet Nukulaelae i langt større sjøer enn dette, men denne gangen var svært spesiell for oss begge to. Jeg plantet beina et stykke fra hverandre på kryssfinerdørken i den flatbunnete lettbåten og lente meg mot skottet. Den lille bylten i armene mine rørte på seg. Det måtte bare gå bra!

Jeg speidet forover og prøvde å glemme redselen for at det tross alt kunne gå galt. Langt der inn var den palmekledde øya med landsbyen og litt til venstre, på den andre siden av lagunen, kunne jeg skimte en lys flekk på en tynn tarm av en holme. Taket på vårt hus. Jeg syntes det ikke var mer enn noen dager siden jeg hadde fulgt etter to av landsbyens jenter da de vasset avgårde over revet for å mate noen griser som familien holdt på en ubebodd holme. Den korteste av jentene, hun med den trillende latteren og pene øynene, het Emma... Tenk at vi var på vei tilbake! Jeg hadde vært redd jeg aldri ville få se Motuloa igjen, koralløya som var blitt vårt eget paradis. Vi hadde forlatt vårt nybyggete hjem fire måneder tidligere. Hovedhuset var akkurat kommet under tak og jeg hadde gledet meg over at vi kunne starte vårt sydhavsliv for alvor. Så hadde jeg dykket ned for å hjelpe Emma's far med et garn, det var blitt høyvann og en liten hai hadde viklet seg inn i maskene. Vann i mellomøret utviklet seg til en infeksjon som ikke ville gi seg. Tilslutt var det bare å ta skipet til hovedøya Funafuti og så fly til naboriket Fiji tusen kilometer i sør. Vi hadde hatt flaks. Jeg klarte å finne Fiji's eneste øre-, nese - og hals-spesialist, og han opererte inn en drenering gjennom tromhinnen som fikk bukt med problemet. Emma var høygravid og ville gjerne tilbake så raskt som mulig for å føde i sitt hjemland, men da vi hørte rykter om at legen på sykehuset i Tuvalu nå var så godt som blind, og hadde mistet både en mor og baby under forløsning, forandret hun mening. Så Sonia Toematagi Dahl ble født på sykehuset i Suva, Fiji. Sonia etter min mors mellomnavn, Toematagi etter Emmas far. En nydeligt liten jente med samme krokete lillefingre som sin far og samme pene brune øyne som sin mor. - Snart er du hjemme,Sonia, jeg bøyde hodet ned mot bylten jeg knuget i armene og sjekket at hun ikke var blitt våt av sprutingen fra sjøene. Vi nærmet oss korallrevet.

Det var ingen spøk å ankomme Nukulaelae, den lille sydhavsøya hvor jeg hadde giftet meg og slått meg ned. Nukulaelae var en atoll, og besto av nitten panneflate småøyer som lå i en tilnærmet sirkel på et korallrev midt ute i Stillehavet - omtrent så langt unna Norge som det er mulig å komme. Vår atoll var en av de ni som utgjorde Tuvalu, en av verdens minste selvstendige nasjoner med nitusen innbyggere og en samlet landmasse på tjueseks kvadadratkilometer. Den lå en dagsseilas unna Funafuti, atollen som var det administrative senteret med regjeringsbygning og flyplass. Vi hadde tatt rikets eneste skip, og nå sto vi sammen med de andre passasjerene ombord i den åpne lettbåten og gruet oss til siste bit av reisen. Det fantes ingen passasje til lagunen gjennom Nukulaelae's korallrev, så Nivaga II ankret opp på en grunne utenfor og landsatte folk og forskyninger på samme måte som det ble gjordt på de oppdagelsesreisendes tid. Over revet i lettbåter, ridende på bølgene.

Det hendte at det gikk galt. At lettbåten ble kastet runt og havnet i dønningene som fosset innover det grunne korallrevet. Tanken på å bli klemt mellom båten og revet var ikke lystelig, flere øyboere var blitt drept på den måten. Stort bedre var ikke tanken på å komme klar av båten for å bli virvelet over de sylskarpe korallene og bli skylt blødende ut til haiene som svinset runt i brenningene. Ikke det at jeg var livredd haier, men jeg hadde mange ganger sett hvor opphisset de kunne bli av blod. Jeg hadde fisket med harpun blant haier omtrent daglig dengang jeg seilte runt i sydhavet i min lille seilbåt Coco Loco. Jeg måtte smile på tanken av at jeg for syv år siden hadde lagt ut fra Rådhuskaia i Oslo i en en 22 fots seilbåt, det var jo mindre enn den lettbåten vi var ombord i nå! Jeg hadde seilt fra øy til øy i nærmere fire år før Coco Loco var blitt rent i senk av et skip ved en brygge i Salomonøyene. Jeg hadde vært i Tuvalu i 1984, men Nukulaelae hadde jeg ikke besøkt dengang. Det skjedde først da jeg etter noen hutrende måneder i Norge vendte tilbake til sydhavet for å besøke venner og kjente. En av de jeg hadde holdt kontankt med via brev var Iakopo fra Tuvalu, og da jeg dro til det polynesiske øyriket for å besøke han viste det seg at han var blitt utplassert som radio-operatør på Nukulaelae. Jeg hadde tatt Nivaga ut til en av de minste øysamfunnene i lilleputriket , og det gikk ikke bedre enn at den innbarkete ungkaren datt pladask for en av de lokale skjønnhetene.... Jeg kastet et blikk over på Emma og så at hun hadde en dyp rynke mellom de mørke øyenbrynene. - Hva smiler du av, Terry? Hold deg klar, det er like før nå! Jo, hun var fortsatt redd. Jeg gjorde mitt beste for å se betryggende ut, nikket og konsentrerte meg om den gyngende båten og havstykket foran oss.

Emma hadde rett, vi nærmet oss land. En av matrosene hadde reist seg opp i baugen, holdt seg fast til et rep med den ene hånden og viftet direksjoner med den andre. Det gjaldt å finne en revne i korallrevet hvor det var lettere å komme inn og det gjaldt å velge den rette bølgen å ride innover på. De flere meter høye dønningene reiste seg opp foran lettbåten, rullet runt og brøt i kaskader av hvitt skum. Sjørøyken drev inn over oss og vi kunne tydelig høre de dumpe drønnene da dønningene kastet seg mot kanten av revet. - Det skal gå bra, Emma! sa jeg mot hennes øre og kjente hvordan hjertet dunket hardt i brystkassa, - hold deg fast! Lettbåten ble løftet opp av en diger sjø og fosset innover. Påhengsmotoren hvinte høyt da vi surfet i full fart nedover bølgesiden. På hver side av båten brøt bølgene kraftig og gjorde sitt beste for å overdøve lyden av motoren. Jeg holdt pusten. Det var forseint å tørne runt nå, så det var bare å håpe at vi hadde valgt rett bølge!

-Aaaweeee! Jeg snudde på hodet og så at det var karen som styrte båten med førtihesteren som hadde ropt ut. Han gliste fra øre til øre mot meg og holdt opp tomlen. Vi var igjennom brenningene, vi var oppe på korallrevet! En ny bølge, langt mindre enn den vi hadde ridd innover på, løftet akterenden opp i og dyttet oss innover i grunt vann hvor jeg kunne skimte brunrød korallstein når bølgene trakk seg fossende tilbake. Så var vi over korallrevet og inne i lagunen. Som ved et trykkeslag var det var det slutt på det brytende infernoet og lettbåten med forventningsfulle passasjerer gled stødig innover mot land.

Foran oss var en kritthvit sandstrand hvor halvnakne unger vinket imot oss under palmene. Morgensolen glitret i lagunens småkrus og røyk fra kjøkkenbålene gled dovent opp mot en knallblå himmel.

Jeg ga den lille bylten i armene en klem, svelget for å fjerne en klump i halsen og så på Emma med tårer i øynene. - Vi er hjemme, Emma!

------------------------

Fra Kapittel 10: Tarzan på vidvanke.

... Hvor hadde vi nå denne stien?
Jeg speidet til høyre, jeg speidet til venstre. Alt så likt ut. Palmer, trær og kratt - en grønn verden av stammer, greiner og blader. Jeg kunne ikke engang plukket ut det krattet jeg hadde ålt meg gjennom for å finne Bonnie.
Vel, huset burde jo være der borte et sted, så om jeg gikk til venstre måtte jeg jo krysse stien før eller siden!
Jeg snublet meg av gårde. Svingte runt digre puka-vai trær og stavret meg runt ugjennomtrengelig kratt, huket med under greiner og skrevet over falne palmestammer. Det gikk ikke lenge før jeg angret at jeg hadde kuttet ned det siste pua-treet. Det verket i skulderen og pusten gikk som en blåsebelg.
Nei, hvor pokker var nå denne stien? Jeg slapp bunten i bakken og lente meg tungt til en palme. OK, Terje, bruk hodet istedet for beina nå! Sola ville ikke kunne lede deg på rett vei, for den er rett over hodet ditt et sted der oppe overe over det grønne taket. Heller ikke finnes det en bakke på denne panneflate øya som kan gi deg noen tips om retningen, og stedsansen har tydeligvis forsvunnet med Bonnie!
Vel, om jeg ikke fant stien så var vel det beste å gå i motsatt retning av bruset fra havet, da ville jeg iallefall komme fram til lagunen før eller siden, det kunne ikke ta lange tiden selv om jeg skulle bli nødt til å hogge meg vei, vår smale koralløy var jo ikke noe sted mer enn tohundremeter bred!
Jeg tok stammene på skuldren og lyttet til havet.
Come on boy! Jeg kuttet vekk noen råtnede palmeblader som sperret veien, dro pusten dypt og la ivei.
- Bonnie! Bonnie! Kom å hjelp pappa, for nå finner'n ikke veien hjem!
Jeg flirte for meg selv, det gikk jo heldigvis ikke an å gå seg vill på en holme som var to hundre meter på det bredeste og tre kilometer lang. Jeg kunne nok ripe meg opp på kratt, få barten full av edderkoppvev, håret fullt av fuglemøkk, øynene fulle av svette og munnen full av eder og galle, men jeg ville alltids finne fram til sjøen!

Et kvarter seinere flirte jeg ikke lenger.
Hva pokker var dette? Jeg skulle for lengst ha funnet fram til lagunen nå! ...

Høres dette spennende ut, vil du hjelpe meg å få utgitt boken; Klikk her.

For å lese utdrag fra boken "Det Siste Paradis; Klikk her.
For å lese utdrag fra boken "Paradiset Jeg fant": Klikk her.